Denne artikkelen er en del av en analysepublisert av DAMI Senter, som undersøker hvordan samfunnsmessige følelser utvikler seg og omformes til politiske holdninger i møte med langvarige kriser.
Av Louay AL-Daher – DAMI Senter

Det som gradvis begynte å vokse frem hos mange mennesker i Europa, var ikke en enkel følelse som kunne ignoreres. Det var heller ikke en følelse det var lett å erkjenne, fordi den sto i kontrast til bildet mange hadde av seg selv: et samfunn som kunne være humant uten forbehold, og moralsk konsistent selv i de mest krevende situasjoner. Likevel begynte dette bildet å endre seg – ikke som følge av én enkelt hendelse, men som resultat av en langvarig erfaring som ikke utviklet seg slik man hadde forventet.

I begynnelsen var det ingen tvil. Det fantes en oppriktig empati og en genuin vilje til å hjelpe mennesker som flyktet fra krig. Tanken var klar: redde mennesket først, og utsette alle andre spørsmål. Dette var både forståelig og nødvendig – i krisesituasjoner er det ikke rom for kalkulasjoner. Problemet lå ikke i denne starten, men i det som fulgte: da øyeblikket av empati ble omgjort til en langsiktig politikk uten at spørsmålet om balanse ble tydelig adressert – balansen mellom det som gis og det som forventes, mellom rettigheter og ansvar.

Over tid begynte avstanden mellom forventning og virkelighet å bli synlig. Mange flyktninger lyktes med å bygge nye liv: de lærte språket, kom inn i arbeidslivet, og viste at integrering ikke bare er mulig, men også kan være vellykket og gjensidig berikende. Disse forsto at det å flytte til et nytt samfunn ikke bare er en geografisk overgang, men også en mental. Å bevare sin identitet betyr ikke stagnasjon, men evnen til å navigere mellom to kulturer – å velge det som fremmer utvikling og legge bort det som hindrer den.

Samtidig oppsto det en annen gruppe som ikke forholdt seg til denne erfaringen på samme måte. En gruppe som ikke så det nye samfunnet som en mulighet, men som et rom man kunne dra nytte av uten reell endring i atferd eller forventninger. De fortsatte med livsmønstre som ikke harmonerte med den nye konteksten – enten det gjaldt arbeid, forpliktelser eller forholdet til lover og regler. Dette skapte daglige friksjoner som ikke trengte mediedekning for å bli lagt merke til – de var synlige i små detaljer som over tid utviklet seg til en bredere samfunnsfølelse.

Problemet var ikke eksistensen av slike tilfeller i seg selv – alle samfunn har variasjoner – men benektelsen av dem, eller behandlingen av dem som ubetydelige unntak. Dette førte til at deler av befolkningen opplevde at deres virkelighet ikke ble reflektert i den offentlige samtalen. Det oppsto en kløft mellom det som ble sagt og det som ble levd – en kløft som ikke forblir nøytral, men gradvis utvikler seg til mistillit, deretter til frustrasjon, og til slutt til politiske holdninger.

På dette tidspunktet ble taushet ikke lenger mulig. Spørsmålet handlet ikke lenger om personlige meninger eller teoretiske diskusjoner, men om en konkret hverdagserfaring. En erfaring som fikk mange til å stille spørsmål som tidligere ikke ble stilt – ikke av avvisning av den andre, men av et behov for å gjenopprette balanse. En balanse der reglene er tydelige, ansvaret er delt, og relasjonen mellom individ og samfunn ikke hviler ensidig.

Her begynte endringene å bli tydelige i det politiske landskapet. Stemmegivning handlet ikke lenger kun om økonomiske programmer eller tradisjonelle saker. Migrasjon og integrering ble avgjørende faktorer i å forme opinionen. Dette forklarer fremveksten av partier som tidligere sto i utkanten av politikken, men som nå har fått reell innflytelse – ikke fordi de tilbyr enkle løsninger, men fordi de snakker et språk som oppleves nærmere deler av befolkningens erfaringer.

Å redusere denne utviklingen til «høyresidens fremvekst» er imidlertid en forenkling. Problemet er dypere enn som så. Det handler ikke om hvem som snakker om problemet, men om selve problemet – og måten det har blitt håndtert på over tid. I mange år har fokus vært ensidig på empati, uten tilsvarende vekt på ansvar. Dette har skapt en ubalanse som ikke lenger kan ignoreres.

fra én side. Den krever en reell vilje til endring, og en forståelse av at livet i et nytt samfunn ikke bare handler om rettigheter, men også om forpliktelser. Å ignorere dette aspektet er nettopp det som har ført til opplevelsen av at modellen som skulle være balansert, har tippet i én retning.

Det vi ser i dag er derfor ikke en avvisning av flyktninger, men en avvisning av ubalanse. Det er ikke et oppgjør med verdier, men et forsøk på å redefinere dem på en mer realistisk måte. For samfunn mister ikke sin humanitet når de revurderer sin politikk – men når de nekter å erkjenne sine utfordringer.

Til slutt må denne utviklingen forstås ikke som en plutselig vending, men som en prosess: den begynte med empati, møtte realiteter, og nådd et punkt hvor det ikke lenger er mulig å fortsette med samme narrativ uten justering. Det er i dette øyeblikket endringen oversettes til stemmesedler – hvor mennesker ikke bare stemmer for det de ønsker, men også mot det de ikke lenger kan akseptere.

© 2026 DAMI Senter. Alle rettigheter forbeholdt. Denne artikkelen er skrevet av forfatteren, og synspunktene som fremkommer er forfatterens egne. De representerer ikke nødvendigvis DAMI Senter sitt offisielle syn.